Pause

Hei!

Siden jeg nå blogger for Stavanger Aftenblad, har jeg ikke anledning til å oppdatere denne bloggen framover. Men følg meg gjerne her:
http://blogg.aftenbladet.no/musikkbloggen/ 

Lars Magnus

Musikkforfatteren: Tore Renberg

Hvilken musikk liker Tore Renberg ? egentlig?

I løpet av de siste dagene har jeg gjort noen korte intervjuer med masse forskjellige artister og folk i «kulturbransjen». Hvis du leste mitt forrige innlegg så vet hva dette går utpå. Jeg har sendt åtte spørsmål om musikk, bøker og film til ulike folk. Mange har allerede svart, blant annet Daniel Engen. Intervjuet med Daniel Engen la jag ut sist uke.

All rights reserved by Severin Sadjina

Én av de jeg intervjuet var Tore Renberg, og jeg publiserer intervjuet her.

Tore er forfatter og har skrevet mange kjente bøker. Tore har blant annet skrevet Mannen som elsket Yngve (s0m har blitt filmatisert), Jeg reiser alene (som også har blitt filmatisert) og Vi ses i morgen. Tore er fra Stavanger og alle her vet nok hvem han er. I tillegg til bøker og film er Tore veldig interessert i musikk.

Hvilke artister hørte du mest på når du var liten?

-Hvis du med liten mener barn, så var jeg stor Knutsen og Ludvigsen-fan kan jeg huske! Likte godt Juba Juba-platen, spesielt Kanskje kommer kongen og tittelkuttet. Og Trond-Viggo Torgersen, han var dødsbra! Men jeg ble fort rocke-frelst, og min inngang til rocken var Stavangerensemblet. Da jeg var sånn 8-9 år hørte jeg Kan kje finna fingen og den blåste opp alle dørene mine. Jeg synes fortsatt Ensemblet er et kanonbra band og hører på dem rett som det er. Jeg var også opptatt av Mods og Asfalt og Smalhans på den tiden, hele stavangerbølgen var viktig for meg, samtidig som jeg  oppdaget de andre norske artistene som var store den gang, Åge Aleksandersen, Jahn Teigen, Unit Five osv.

-Da jeg var ca 10 vendte jeg  ørene ut mot verden og fant Duran Duran og alle de andre store artistene fra den tiden, Frankie Goes To Hollywood, Cyndi Lauper, Madonna? Noen år seinere oppdaget jeg at det fantes en scene utenfor mainstream og jeg ble en vaskeekte indiekid med mine nye helter i The Smiths, The Cure, Imperiet, Echo and The Bunnymen, R.E.M., Depeche Mode, deLillos, Raga Rockers ? Hele den alternative himmelen åpnet seg for meg og ble uhyre viktig for hvem jeg var den gang og hvem jeg er i dag. Sterke tekster, annerledestenkende mennesker.

Hva slags musikk hører du på nå? Noen spesielle artister?

-Det er et omfattende spørsmål å svare på for en som i gjennomsnitt hører 3-4 plater pr dag. Jeg har en stor platesamling og jeg har vært levende opptatt av musikk siden jeg var liten. Jeg har nok etter hvert utviklet en ganske eklektisk smak, her går det i alt fra metal til køntri til indie til elektro. Akkurat nå har jeg oppdaget en engelsk legende, han heter Bill Fay og jeg hører på ham hver dag, han skriver utrolig sårbare og trøstende låter. Jeg er også gledelig overrasket over den nye Pixies-platen, som er flott, det samme gjelder Kent, og så har jeg dilla på siste albumet til The War On Drugs, spesielt låten «Under pressure». Og så hører jeg masse på greiene til Alison Krauss for tiden. Og Tønes. Jeg er massiv fan av Tønes. Skal jeg nevne en liten liste over mine favorittartister kan jeg ramse opp disse ti: Nick Cave, XTC, The Kinks, Tom Waits, Pulp, Bob Hund, David Bowie, The Smiths, The Beatles, The Rolling Stones.

Hva er din favorittplate gjennom tidene?

-Huff. Grusomt spørsmål. Det er nok enten «Skylarking» av XTC, «The Queen is Dead» av The Smiths eller «The Village Green Preservation Society» av The Kinks eller «Different Class» av Pulp, eller «Tin Drum» av Japan, eller «Let it Bleed» av Stones, eller «Materialtretthet» av The Aller Værste!, eller «Black Celebration» av Depeche Mode, eller ? Ah. Jeg klarer ikke å velge. Det forandrer seg uke for uke.

Hva er dine favorittmusikkvideoer?

-Hm. Jeg tenker ikke så mye på det for tiden, men jeg har vært opptatt av det tidligere. Jeg tror jeg sier «Enjoy the Silence» av Depeche Mode. Stille genialitet. Det er Anotn Corbijn som har regissert. Blir varm bare av å tenke på den. En konge på jakt etter fred.

Hvilket band var det første du så live?

-Det vet jeg ikke om jeg husker. Kanskje A-ha i Idrettshallen, 31. januar 1987. Legendarisk.

Hva er dine favorittbøker?

-Å hellemann. Nå må jeg bare begrense meg her. Jeg har såååååååå mange favorittbøker at det er helt tullete. Marcel Proust, «På sporet av den tapte tid», Barry Gifford, «Wild at Heart», Cormac McCarthy, «The Road», Thomas Mann, «Buddenbrooks», Selma Lagerlöf, «Keiseren av Portugalia», Honore de Balzac, «Far Goriot», Dostojevskij, «Forbrytelse og Straff», Stig Larsson, «Autisterna», Halldór Laxness, «Sin egen herre», Erlend Loe, «Naiv.Super», Karl Ove Knausgård, «Ute av verden», Shakespeare, «Hamlet», Dickens, «Our mutual friend», Herman Melville, «Bartleby the Scrivener», Olaf Duun, «Medmenneske», Nick Cave, «The Death of Bunny Munro», Ian McEwan, «Sementhagen», William Faulkner, «As I Lay Dying», Doris Lessing, «Det femte barnet», D.H. Lawrence, «Sons and Lovers», og mange, mange, virkelig mange, fler.

Hva er dine favorittfilmer?

-Here we go again ? Jeg skal nøye meg med å nevne ti stykker som popper opp i hodet som har betydd mye for meg. «Fucking Åmål» (Moodysson), «The Kid» (Chaplin), «It´s a Wonderful Life» (Capra), «Gå og se» (Klimov), «E.T.» (Spielberg), «Mongoland» (Østin Ommundsen), «North By Northwest» (Hitchcock), «Magnolia» (Anderson), «Barton Fink» (Coen-brødrene), «Suspiria» (Argento).

Hva er dine favoritt-TV-serier?

-Det er disse: Twin Peaks, Sopranos, Deadwood, Masters of Sex, MadMen, The Wire, The Americans, The Walking Dead, Sons of Anarchy, Breaking Bad, The West Wing, Riget, The Simpsons, True Detective, The Black Adder.

Her er en «liten» spilleliste med sanger av noen av artistene som Tore liker:

Tore har spilt i flere band og et av dem er Stavanger Energi. De ga bare ut én plate, men den var bra. Her er den:

En liten fun-fact til slutt: Jeg fikk nettopp vite at jeg feiret min første nyttårsaften hjemme hos Tore på Våland! Rart å tenke på!

Jeg synes Tore er en veldig kul type, og siden jeg selv har lyst til å bli forfatter, håper jeg at jeg en dag kan skrive like bra bøker som ham.

Stavangerrockens fremtid

Musikkfest, sol, bra musikk og langhelg. Kan det bli bedre?

I dag var jeg på musikkfest i byen. Musikkfest har vært her i Stavanger noen år på rad nå. Jeg var på festivalen i fjor, og jeg hadde det skamkjekt. Derfor fikk jeg lyst å gå i år også. Hvis du ikke vet hva musikkfest er så er det altså en gratis utendørs musikkfestival. Nye og oppadkommende band spiller på forskjellige scener rundt omkring i Stavanger sentrum.

Helt fra klokken 11:00 gikk jeg og pappa rundt i byen og så på kule band og artister. Solen skinte hele dagen og det var perfekt stemning. Langhelg er superherlig. Sol er superherlig. Bra musikk er superherlig. Kan livet bli bedre?

Slutface
Rundt kvart på tre gikk Slutface på scenen. Slutface var det bandet som etter min mening var dagens høydepunkt. Slutface gjore det utrolig bra i fjor og de er i ferd med å erobre hele landet. Bandet er booka til blant annet Øya-festivalen. Veldig kult at et indierock-band fra Stavanger gjør det så bra!

Her hører jeg på Slutface

I fjor skrev jeg at Slutface hadde stjernestøv i øyenene. Og det stjernestøvet har på ingen måte forsvunnet. Slutface braker løs med enda bedre sanger enn i fjor og lager liv fra begynnelse til slutt. Haley (vokalist) er et skikkelig talent og en superkul jente. Hun briljerer på scenen og nekter folk å kjede seg. Hele bandet gløder av energi og ikke minst glede.

Man legger merke til at Slutface er glade og synes det er kjekt å spille. De er Stavangerrockens fremtid. De er et band som gir deg lyst til å spille i band selv. Unge, kule og superflinke folk. Hvis du går på Slutface-konsert og sier at det er litt kjedelig har du et dødt musikkhjerte. Slutface lager ikke bare kanonkule sanger, men de er et skikkelig bra live-band. Det skyldes nok at de har en veldig kul frontfigur, Haley. Men for all del, alle de fire medlemmene er superflinke.

Alterna
Et annet skikkelig bra band jeg så var Alterna. Alterna er et rockeband fra Hundvåg. Til tross før trøbbel med gitarer og forsterkere, leverte de en strålende konsert. Alterna hørtes egentlig ut som en tyngre versjon av Mods. De synger skamkule sanger om kjærlighet på Stavanger-dialekt. Utrolig kult band som helt sikkert blir skikkelig store en dag.

Utenom Alterna og Slutface likte jeg også godt når Bvis og Tore Pang spilte med DJ Pursuit i bakgrunnen. Dette var jo Bvis sin konsert, men Tore backa ham opp og de fikk hverandre til å prestere bedre. Jeg så også band som Teeny grownups, Alien Ken, Niterain og Skogmus. Alle sammen var bra, men Slutface og Alterna toppet det hele.

Håper du tok deg tid til å stikke innom byen i dag, ellers gikk du glipp av noe stort og kult.

Og til alle fans av Slutface: I neste uke kommer det et intervju med Haley Shea (vokalist i Slutface) her på bloggen, hvor hun forteller hvilken musikk, bøker og filmer hun er inspirert av.

Musikkfest 2014 i Stavanger

Nå har jeg tenkt å begynne med et nytt opplegg, eller serie, her på bloggen. Jeg har sendt ut åtte spørsmål om musikk til masse forskjellige folk i kulturbransjen. Alt fra programledere og skuespillere til rappere og forfattere har blitt spurt. Med ujevne mellomrom kommer jeg til å legge ut disse små «intervjuene».

En av de som allerede har svart er Daniel Engen. Daniel er «general» for Musikkfest og spiller selv i band. Jeg var på Musikkfest for første gang i fjor, og det var helt glimrende. Neste lørdag er det Musikkfest 2014, og jeg gleder meg! Musikkfest handler om at masse unge og ukjente artister/band spiller rundt omkring i Stavanger sentrum. Det er helt gratis å se på og det er en stor sjanse for bandene. Kanskje, mens du går der og ser på konsertene, får du øynene opp for et band du ikke en gang visste om før for 10 minutt siden? Kanskje du får se det neste store bandet fra Stavanger? Musikkfest er kjempekult!

Daniel Engen, Musikkfest 2013 ? fra Engens Facebookprofil

Her kommer spørsmålene mine og svarene til Daniel:

Hvilke artister hørte du mest på når du var liten?

Min første favoritt var Beatles. Jeg var fullstendig hekta på dem i mange år, og kjøpte alt jeg kom over (og hadde råd til, som guttunge) Men min første CD var av Queen.

Hva slags musikk hører du på nå? Noen spesielle artister?

Nå hører jeg på alt mulig i grunn, og har ikke noen store favoritter på samme måte som tidligere.

Hva er din favorittplate gjennom tidene?

Hmm.. Den er ganske vanskelig. Men jeg kan nevne tre av mine favoritter som endret meg musikalsk; Beatles-Sgt pepper, Green Day-Dookie, og Rancid-Out come the wolves.

Hva er dine favorittmusikkvideoer?

Popface ? You always seem nice, Sound garden ? Black hole sun, The prodigy ? Smack my bitch up.

Hvilket band var det første du så live?

Det husker jeg ikke, var på mye ungdomskonserter på fritidsklubben, men første store «festivalkonserten» jeg husker, er Oasis på Quarten en gang på nittitallet.

Hva er dine favorittbøker?

Hvite Nigger, The Dirt og Beatles er mine tre favoritter. Hadde en periode hvor jeg slukte Hamsun, Vesaas, Kjelland osv. Hadde en veldig dyktig norsklærer den gangen (hei Linda). Men det ble med den lille perioden.

Hva er dine favorittfilmer?

Boon Dock Saints er en klassiker, samme med Pulp Fiction.

Hva er dine favoritt-TV-serier?

Av og til er det digg med brainless komedier som Two and a half men, Big Bang theory, osv. Men hadde også en sans for Suits, Weeds (første sesongene før det ble for mye drama), og Mad Men. Elsker også å sløve foran typiske Discovery programmer.

Og her er en liten spilleliste med noen av artistene Engen har satt høyt opp gjennom årene:

Norske talenter og Michael Jackson

Omer Bhatti er for tiden aktuell som dommer på Norske talenter. Omer har vært i gamet lenge, men i det siste har fanbasen hans bare vokst og vokst. Omer er kjent for sin dansekarriere og sitt nære forhold til Michael Jackson. Omer og Michael ble i løpet av årene veldig gode venner. Michael lærte Omer å danse, og han gjorde en god jobb: Omer er en super danser. Både når han danser «som Michael Jackson» og når han bare danser som Omer.

Omer møtte Michael for første gang i 1996, 12 år gammel. Han har bodd sammen med Jackson-familien i mange år og ble invitert til minnetjenesten etter hans død. I tillegg til å være danser har også Omer sluppet et par singler i løpet av årene, men aldri noe album. Han er et talent innen dans, musikk og rap. Han er en av de få og heldige som fikk bli godt kjent med Michael.

All rights reserved by MTBakkjen

Nylig slapp Omer singelen «Love you in the morning». Denne singelen får meg til å undre meg på om Michael har lært Omer et par ting innenfor musikken også. Musikkvideoen kommer i morgen og jeg gleder meg. Sangen er skrevet sammen med Nico og Vinz.

Love you in the morning er en lett popsang som rett og slett handler om å være forelsket. Omer er en gentleman eller en «good guy». Han blander rap og pop med et lett sommertouch og balanserer det hele med en respekt for kvinner. Supert! Omer har en stemme som passer til både å rappe og å synge. «Love you in the morning» gir deg en følelse av sommer, sommerkjærlighet og et smil. Sommerkjærlighet med et smil. Kunne man spurt om noe bedre?

Her er sangen, Love you in the morning:

Du kan følge Omer på Instagram under «Kidslife». Og ikke glem å få med deg finalen på Norske talenter i morgen!

Som sagt kan man nok tro at Michael har gitt Omer en håndfull tips angående musikk. Michael var veldig stor. Vent litt? sa jeg var? Michael er ennå stor. Plateselskapet Epic ga for ikke lenge siden ut Xscape, et album med åtte «u-utgitte» Michael-sanger. Først noen ord om konseptet. Forestill deg at du sitter i studio og bestemmer hvilke sanger du vurderer som bra nok for platen din. Noen liker du, andre liker mindre. Noen får ikke plass på platen i det hele tatt. Ville du  likt at disse ble gitt ut etter din død? Ville du blitt glad? Det blir i allefall ikke jeg. Og vi kan jo ikke vite om Michael hadde likt det om noen hadde fortalt om «Xscape» i f.eks 1984. Det er en sjanse for at Michael ville ha synes dette var dumt.

All rights reserved by BooDiLaND

Kanskje disse sangene betydde noe personlig for Michael? Kanskje han ikke var fornøyd med sangene? Kanskje han ikke syntes dette var godt nok materiale for å representere ham? Det kan godt være at Michael ville blitt glad for å høre at det ville bli gitt ut sanger også etter hans død. Kanskje han hadde tenkt at dette var et tegn på at kom til å forbli stor? Poenget er at vi ikke vet disse tingene. Vi vet ikke hva Michael ville ha syntes om dette. Og selve greia, å gi ut musikk etter at folk har dødd, er vel litt usmakelig. La de døde være i fred.

Personlig synes jeg alle sangene på plata er ganske kule. Det er jo tross alt Michael Jackson dette, en av mine største helter gjennom tidene. Men på tross av at sangene er kule, burde de ikke ha blitt gitt ut i utgangspunktet! Michael valgte å ikke gi ut sangene og da skal de ikke bli gitt ut etter at han er død! Hva er det for en slags moral? Man kan nestsen høre folka i plateselskapet hviske og tiske. «Michael syntes ikke sangene var kule, men det betyr ingenting nnå. Nå som han er død kan vi endelig gi ut sangene å tjene oss styrtrike!» Dette er mest sansynlig holdningen til plateselskapet. Og hva er det for en slags utnytting av folks død? Litt kvalmt.

Men nå må vi ikke glemme at Michael var et musikalsk geni og dette er strålende sanger, men som den  perfeksjonisten han var, var de ikke strålende nok for ham.

Man kan høre på stilen til sangene, hvilke plater de forskjellige sangene originalt ble spilt inn for. Her er en liten oversikt over hvilke sanger jeg tror var ment for hvilke plater:

  • Chicago: Muligens ment for verdens best-selgenede album, Thriller (1984). Michael synger her med to stemmer. Den ene kan det kanskje være noe «Bad»(1987) i, men Thriller er nok mest sannsynlig.
  • Loving You: Stemmen til Michael kan faktisk høres litt ut som noe Off the wall (1979) -aktig, men stilen til sangen er det noe (Dangerous 1991) over. Vanskelig å si.
  • A place with no name: Dette miner veldig om «Speed Demon» en sang fra Bad( (1987) . Jeg er rimelig sikker på at dette ble spilt inn til Bad.
  • Slave to the rhytm: Dette er nok fra 90-tallet. Mest sannsynlig fra «Dangerous» (1991), men det kan være fra Blood on the dancefloor  (1997) også.
  • Do you know where your children are: Dette var nok også Dangerous. Det er en litem mulighet for Bad, men Dangerous er nok mest sansynlig. Du hører noe Black or white-aktig her.
  • Blue Gangsta: Dette var nok ment for «Invincible» fra 2001. Det kan være at jeg bommer noe helt sinnsykt her, men jeg hører You rock my world i dette.
  • Xscape: Dette er den sangen jeg liker minst fra plata. Veldig vanskelig å si når dette er fra altså. Alt for rotete, men det kan nok skyldes produsentene som har remastret sangen.
  • Love never felt so good: Dette var nok ment for Thriller. Du hører Michaels stemme er på topp.

 

Her er plata «Xscape»:

Skatestreik!

Nylig var det en elevstreik på Kampen skole som jeg var med i. Elever på sjette og syvende trinn streiket fordi det er ulovlig å skate til og fra skolen. Gjennom sosiale medier som Instagram ble det spredd at vi skulle streike siste fredag før påske. Alle synes det var en kjempegod idé, og at dette var et viktig tema.

Når fredagen endelig kom, samlet hele trinnet, forutenom ni stykker seg i skolegården og nektet å gå inn til timen. Vi ropte slagord som «rullebrett og sparkesykkel!». Flere lærere kom ut og ga oss sin mening. Ledelsen kom ut og var i rimelig dårlig humør, mens noen lærere bare så på oss og gikk inn igjen. Alle som sto der i skolegården, i allefall jeg, fikk et veldig kick av hele greia. Det føltes deilig å for en gangs skyld stå for sin mening. Elever fra de andre trinnene samlet seg i vinduene og sendte oss begeistrede blikk.

All rights reserved by carlo5ivestars

Etter en stund med roping og streiking ute i skolegården, beveget vi oss inn og fortsatte streiken. Lærerene våre kom opp i gangen med oss og så veldig alvorlige ut. De snakket i vei om norsk lov, uvarslet og varslet streik og mange andre ting. Etter hvert ble vi stående der, alle sammen. Læreren hadde gått ned til ledelsen for å finne ut en passende straff, så vi ble stående der og fundere. Alle var spente på hva som kom til å skje når lærerne kom opp med en avgjørelse. Vi ble sendt inn i klasserommet og ble drillet gjennom hele dagen. Alle de tre lærerne våre kom inn og fortalte oss hvorfor dette var et dumt påfunn og bla-bla-bla. Vi fikk også slengt på oss at vi streiket i 45 minutter, når sannheten var at vi streiket i 20, og at lærerne holdt oss oppe i gangen uten å slippe oss inn i 25 minutter. Irriterende.

På slutten av dagen fikk vi alle det de omtalte som «en påminnelse til foreldrene-lapp», men som egentlig var et brev-med-hjem. Der sto det masse greier om streiken, sett fra ledelsen og lærernes perspektiv. Alle elevene gikk hjem med en følelse om at vi hadde gjort det riktige, selv om vi hadde blitt overtalt til å tro at det var galt av lærerne.

Men for all del. Denne saken er ikke rettet mot lærerne våre. Den er rettet mot ledelsen og elevrådet. Denne saken har blitt tatt opp veldig mange ganger med elevrådet, men vi har aldri fått noe svar ? før til fredag før påske. Da fortalte lærerne at det var på grunn av manglende oppbevaringsplass. Vi hadde tidligere på dagenblitt drillet av ledelsen som hadde sagt at «denne saken har dere aldri tatt opp»? Men det har vi for guds skyld. Vi har tatt dette opp et uendelig antall ganger, og aldri fått noe svar. Her er det en kommunikasjons-svikt mellom elevrådet og ledelsen altså. Denne saken er en av de tingene elevene bryr seg mest om og den har ikke blitt tatt seriøst. Og at vi ikke får lov på grunn av oppbevaring kan jo ikke stemme. Mange andre skoler har akkurat like liten plass som oss og de får lov til å skate til skolen, og sette brettene med sykkelstativene på eget ansvar. Og ja, stjeling kunne skjedd, men igjen, på eget ansvar. Det finnes også andre løsninger; som å få kjøpt et skap på et fellesrom hvor en elev kunne kjøpe plass til brettet sitt for 10kr.

Det som er galt her at først etter vi har streiket blir saken tatt på alvor. Dette viser at det eneste som får ledelsen og skolen til å våkne opp er en streik. Ti tusen vanlig forespørsler og påminnelser teller tydeligvis ikke. Det er nesten litt komisk at vi får kjeft for dette. Hva skulle vil ellers gjort?

Det er folk som synes det er kjedelig å sykle, og at gåing tar for lang tid. Hvis disse folkene ikke en gang får lov til å skate som går både fort og er gøy, ender det opp med at de kjører med foreldrene. Og det vil ikke skolen. Skolen maser jo om at vi ikke skal kjøre med bil, så da synes jeg de burde la oss få lov til å bruke litt alternative fremkomstmidler

det er ikke farligere å skate enn å sykle. En sykkel har to hjul og hvis du ikke trør på pedalene tryner du. Et brett har fire hjul og hvis du ikke gir fart tryner du ikke.

Veldig mange ser på skating som en livsstil og synes det er kjempegøy. Det inkluderer meg. At vi ikke får skate til skolen er barnslig, gammeldags og ignorant.

Her er en spilleliste med noen skikkelig kule sanger som jeg synes passer til skating:

På vegne av de dårlige

Jeg spilte i Viking-FK i fire år når jeg var mindre. Fra jeg var seks år til jeg var ti år spilte jeg fotball to ganger i uken. Det blir sånn cirka 400 treninger, det. Jeg ble aldri noe god. Jeg var bare en veldig dårlig fotballspiller.

All rights reserved by KNHfoto

I starten syntes jeg fotball var gøy, men når jeg ble eldre ble det gradvis mer kjedelig. Jeg syntes rett og slett ikke det var noe gøy lenger. Litt før jeg sluttet, forsto jeg hvorfor: Spissing, satsing og topping av lag.

De fleste som går på fotball når de er små, går på fotball fordi de synes det er gøy, de går for lekens skyld. Ikke fordi de har planer å om å bli en av verdens beste spillere. Men helt fra åtteårsalderen blir små fotballspillere sortert ut i de som Viking ser potensial i, og de «dårlige». Helt fra barn er åtte år blir de gode presset til å bli enda bedre og de dårlige får mindre oppmerksomhet.

Tenk deg det selv: Du er liten og spiller fotball fordi du synes det er kjempekjekt. Men du sliter med følelsen av at Viking ikke vil ha deg, de prioriterer deg ikke. Vil du da, noen år senere, gå på stadion helhjertet å heie på Viking? Mange av de barna som Viking nå stempler som dårlige, kommer nok ikke til å føle seg helt hjemme på stadion om noen år. Viking: Klubben som ikke ville ha deg når du var et lite barn. Koselig, liksom.

Å spille fotball som barn nå, i hvertfall i Viking, er rett og slett ikke noe gøy hvis du ikke er god. Hvis du ikke er god, får du spille færre kamper, du blir ikke en del av gjengen og det er skikkelig ukult. Mange av vennene mine som til og med kunne blitt skikkelig gode hvis de hadde gått litt lenger, har sluttet fordi det ikke er noe gøy. Slik skal det ikke være.

I Viking er det en ordning som heter hospiteringslaget som er de beste av de beste fra alle Vikinglag i området. Hospiteringslaget trener fem dager i uken og de som går der får ikke en gang tid til å være med de andre vennene sine. Mange tolvåringer går faktisk rundt å velger fotball foran absolutt alt. Venner, andre aktiviteter, you name it. Mange har allerede begynt å satse skikkelig. Fotball eller ingenting. Og kanskje hvis de vil slutte, «presses» de til å fortsette, for det er jo disse Viking synes er «de gode». Og det er dette som regnes som ungdomslaget til Viking. Alle de som ikke får spille på hospiteringslaget har det mye mer kjedelig og blir mye mindre prioritert. Viking bryr seg mer om å få gode ungdomsavdelinger enn et kjekt fotballmangfold hvor kameratskap og lek er i fokus. Fotball i Viking er bare gøy for de aller beste.

Er du ikke god i fotball, er det liten vits i å spille i Viking. Jeg savner de gode tidene hvor jeg og en gjeng klassekamerater spilte gøy fotball sammen to ganger i uka. Da hadde jeg det faktisk kjekt. Men det handler tydeligvis ikke om å ha det kjekt. Det handler om å være best sånn at Viking kan avle fram A-lagsspillere.

Dette synes jeg er veldig trist. For jeg elsker Viking som klubb. Jeg er rett og slett glad i klubben. Jeg er bare så skuffet over hva som skjer i barne-og-ungdomsavdelingen. Er det slik barndommen skal brukes? Er det slik vi skal tenke, at enten så er du god eller så er du ingenting? Jeg skjønner jo at Viking og andre vil toppe lagene og slikt etter hvert, men det kan vel vente noen år? Jeg er vel egentlig ganske skuffet over Viking. Heldigvis finnes det viktigere ting i livet enn fotball. Som musikk.

På tide å bli venner igjen

Det er på tide å bli venner igjen! Det er på tide å nyte den lille tiden folk har som ungdommer, og bruke den til noe fornuftig. Ha det gøy med venner. Skikkelig gøy.

I det siste har jeg begynt å se på 90-tallsserien "Friends" (Venner for livet på norsk) på Netflix. De fleste som leser dette har helt sikkert sett Friends før, ettersom det er en av verdens største serier noensinne. Men serien er verdt oppmerksomhet også for nye generasjoner!

All rights reserved by marjie5

Friends er en nytenkende sitcom fra 90-tallet som handler om seks venner. De heter Ross, Rachel, Chandler, Monica, Joey og Phoebe. Rachel og Monica er romkamerater akkurat som Chandler og Joey. Disse seks har alle sine egne morsomme særtrekk og finner på mye tull. Ross bruker for eksempel en time på å få ut én setning og Rachel er litt korttenkt og dater veldig mange forskjellige menn. Chandler er vel "den morsomme" i gjengen med sin aldri-stoppende trang til humor og Monica er svært ryddig av seg. Joey tar seg selv veldig alvorlig av og til og Phoebe er vel litt enkel og lettere overtroisk.

Serien handler om å bli voksen og få seg et skikkelig liv, men også frykten for akkurat det samme. Veldig morsom, hjertevarm og velspilt.

Friends gikk nesten samtid som Seinfeld og man kan se at de to er veldig like. Friends er kanskje litt mer for ungdommer og Seinfeld litt mer for voksne, men ellers ganske like. Friends og Seinfeld var nyskapende og folk elsket det. I ettertid har det haglet inn med sitcoms som er tydelig inspirert av Friends og Seinfeld. Mange dårlige, noen gode. Etter å ha sett mange sitcoms ser du at ting går igjen. Mange sitcoms blir skrevet etter en oppskrift, en manual, en håndbok. Og den håndboken hadde ikke vært det samme uten Friends.

Men alle disse sitcomene er ikke like bra. Ikke i det hele tatt. De er kalde og metalliske, i motsetning til de nytenkende på 90-tallet, som var varme og runde. Det er noe som mangler. Sjel! Det er det som mangler. Friends ble lagt med sjel og innsats. Mange 2013-2014-produksjoner er ikke laget med sjel i det hele tatt.

Friends spilte på karakterer i 20-årene. Unge 90-talls-ungdommer. De var kule, morsomme og snille folk. Men så er spørsmålet: Kunne man laget en sitcom om ungdommer i 2014 i Friends-stil? Seks ungdommer i 2014 som lever den viktigste tiden i livet? Jeg tror at svaret er nei. 2014-ungdommer (i allefall mange) er sånne rike, dølle Paradise Hotel-folk. Umoralske motefreaks som drikker i lange baner.

Mange reality-show handler om drikking og festing på det verste. Altså, alle i 20-årene fester og drikker jo, men dette er annerledes... på TV liksom? For det er disse folka, Paradise Hotel-folka, som er forbildene til ungdommen nå til dags. De er elendige forbilder og setter spor i befolkningen som befolkningen ikke vil ha. Jeg mener; ville du sett på en TV-serie om seks naboer og romkamerater som diskuterte hva som var siste skrik, før de gikk ut på byen og drakk seg dritas, før de neste dag sitter fyllesyke i en stol å ser på hver sin iPhone-skjerm? Nei. Det ville jeg i allefall ikke jeg.

Det er på tide å bli venner igjen! Det er på tide å nyte den lille tiden folk har som ungdommer, og bruke den til noe fornuftig. Ha det gøy med venner. Skikkelig gøy. Altså alle fester jo, men ha det i allefall gøy! Du må være med vennene dine! Når jeg blir ungdom ønsker jeg virkelig at ungdommen har det gøy med hverandre og får seg skikkelige venner. Karakterene i Friends er faktisk ganske gode forbilder. Mange av dagens unge voksne er rett og slett uspiselige.

Når jeg blir sånn 20 håper jeg folk har funnet veien tilbake til vennskap og varmhet. Blitt litt spiselige igjen, for å si det sånn. Jeg håper at når jeg er ungdom vil ungdommen generelt være litt som den var på 90-tallet. Jeg mener ikke at alle var eller skal være mors kjære barn, men de var venner og de var spiselige og moralske. Kan ikke ungdommen bare være ungdom og være litt som de var før? Det hadde vært strålende. Venner er veldig viktig for livene våre. Både som barn, ungdom, voksen, godt voksen, you name it. Det er kanskje noe av budskapet i Friends. Vær moralske. Vær gode venner. Dette høres kanskje litt dølt ut, men tenk deg om. I bunn og grunn, er ikke venner viktig hele veien, i hver eneste situasjon? Jo. Så vær venner da, ikke Paradise Hotel-konkurrenter.

Pharrel Williams og Daft Punk: Musikalske guder

Pharrel Williams er vår tids Mozart. Et musikalsk geni på alle mulige nivåer. Et romvesen sendt til jorda for å berike våre simple liv med urban pop. En utenomjordisk låtskrivende sanger med fantastiske produksjonssevner.

Pharrel Williams slapp 4. mars det etterlengtede albumet «G I R L». G I R L er en 10-sporer som inkluderer monsterhiten «Happy» fra animasjonsfilmen «Despicable me 2″. På denne skiva har Pharrel greid å kombinere hiphop, urban waves, pop, tekno, retro, klassisk, jazz, rock og alternativ musikk. Du kunne kalt ham verdens beste rapper, verdens beste urban-artist, verdens største popstjerne, verdens største komponist eller verdens største rockestjerne. Alle titler passer ham. Pharrel Williams stil likner til tider litt på Michael Jackson.

Pharrel har en funky flow som overgår alle andre. Han leverer selvskrevne og selvproduserte linjer med flow som enten løfter taket eller får fram den avslappende stemningen i stua. Han setter alle andrei skammekroken med sine suverene ferdigheter med å lage sjangerløs musikk. Man tenker litt: «Hvordan kan man lage en sang som både inkluderer Daft Punk, klassiske fioliner, popvers og jazzstemning?», vel bare hør litt på «Gust of wind».

Musikken til Pharrel kan altså ikke bli plassert i én sjanger. Han lager musikken sin som musikk og tenker ikke på sjangerregler. Det synes jeg er skikkelig kult. Sjanger er bare et hinder for frihet. Kjedelige greier. Sjanger er et gjerde som skiller grønne enger av frihetsmusikk hvor alt er lov fra resten av verden. Pharrel Williams er en av veldig få artister som har greid å klatre over dette gjerde.

Pharrel Williams: Verdens kuleste mann som lager verdens kuleste musikk.

G I R L: Verdens kuleste album laget av verdens kuleste mann. Hver eneste sang på plate kunne blitt en hit. Garantert.

Pharrel Williams ? G I R L: Terningkast 6 av 6

I 2013 slapp Daft Punk albumet «Random Acces Memories». Før robotene slapp albumet krydde det av kritikere, eksperter og journalister som nærmest lo av dem. De sa at disse gamlingene her kommer aldri i verden til å lage en funky skive. De kritikerne burde mistet jobben med en gang platen ble sluppet. Daft Punk slapp en plate som er helt vanvittig kul. Det blir nesten håpløst å prøve å forklare hva som er så bra med skiva. Den bare er helt fantastisk. De bringer til live musikk som døde for 30 år siden. Ja nettopp: 80-tallsmusikk! Duoen blander stilige gitarriff og synther med teknoreferanser og autotune robot-stemmer fra vår tid.

All rights reserved by runnerbird

En fantastisk blanding av tidsepoker og forskjellige sjangre. Musikk som de voksne ikke kan fortelle barna sine at «ikke er skikkelig musikk». Så jaja voksne. Bare prøv. Hvis ungen din går rundt hjemme og hører på Daft Punk: Hør litt på musikken. Se ungen din inn i øynene å si: «Dette er ikke skikkelig og bra musikk». Tenkte meg det, ja. Det går ikke. Random Acces Memories er fantastisk på alle plan. Den når ut til alle. Danseglade ungdommer, gamle voksne, små barn og alt innimellom.

Pharrel Williams var med å produsere skiva og var med å skrev sangene han selv frontet; Lose yourself to dance og Get lucky. Tenk deg det da. Å blande 2000-tallets Mozart og verdens smarteste musikkskapere  - som også er roboter. Daft Punk og Pharrel Williams. Fantastiske musikere. Den ene sangen på plata heter «Give life back to music». Det er akkurat det Daft Punk og Pharrel har gjort og enda gjør. De gjennopliver en sjel som har vært i dø i mange år og lar den blande seg med moderne pop og tekno.

Daft Punk ? Random Acces Memories: Terningkast 6 av 6

Dette innlegget kort oppsummert: Daft Punk og Pharrel Williams er musikalske guder. Ingen kan si i mot. Det blir bare håpløst. De er ikke normale artister. De er født med en gave som de har foredlet hele livet. Et naturlig teft for bra musikk. En evne til å lage musikk som gir ordet musikk en ny mening.

Her er en spilleliste med både Pharrel Williams; «G I R L» og Daft Punks; «Random access memories»:

Den amerikanske drømmen: Rocky og James Brown

Du kan bli hva du vil hvis du bare vil det sterkt nok.

I løpet av de siste ukene har jeg sett de fire første Rocky-filmene samme med pappa. Filmene ble laget fra 1976 til 1985. De er noen skikkelige klassikere, og du som leser har sikkert hørt om dem eller sett noen av dem selv.

All rights reserved by camilocarvalho

Rocky-filmene handler om den fattige bokseren Rocky Balboa (Sylvester Stallone) og hans vei mot verdenstoppen. De handler om hvordan han gikk fra å være en normal fattig bokser til å bli en styrtrik familiemann og den beste bokseren i verden. Sylvester Stallone som spiller hovedrollen har også skrevet historien og regissert filmen selv. Rocky-filmene er enormt bra på mange forskjellig plan. Rørende, dramatiske, spennende og noen ganger til og med litt morsomme. Budskapet i filmene er vel egentlig at du kan bli hva du vil hvis du bare vil det sterkt nok. Sylvester Stallone greide å lage noe som passet for alle forskjellige typer egentlig. De som elsker slåssing, de som elsker romanse, og de som elsker spenning.

Alle de fire filmene byr på ekstremt bra filmmusikk. Spesielt Rocky IV. Musikken driver filmen fremover og gjør den enda bedre. Nesten alle sangene på soundtracket ble store hits da filmen ble sluppet. Mange vet nok ikke at den superklassiske Survivor-sangen Eye of the tiger kommer fra Rockyfilmene. Soundtracket til den fjerde filmen byr også på sanger som Living in America av soulens gudfar James Brown, Burning heart av Survivor og No easy way out av Robert Tepper.

Her er hele soundtracket til storfilmen Rocky IV:

James Brown, som hadde én sang på platen, er jo for alle kjent som gudfaren av soul. James Brown, vokste opp i ekstrem fattigdom, og begynte sin karriere tidlig på 50-tallet. Mindre enn ti år senere var han verdensberømt. Den godeste Michael Jackson ble faktisk inspirert av Brown, som døde i 2006 etter å ha satt spor etter seg i alle musikksjangre. Han har nok betydd mer enn folk er klar over, jeg kjente selv ikke til ham noe særlig før jeg helt tilfeldig fikk høre noe av ham tidligere i år. 

Her er en samleplate med James Browns største hits:

Sjakk matt!

Jeg er hektet på sjakk! Etter at Magnus Carlsen slo Vishy Anand i VM i høst har populariteten for sjakk over hele verden økt. Spesielt i Norge. Sjakklubber over hele landet er stappfulle. Sjakk har nesten blitt Norges nasjonalsport.

Some rights reserved by IntelFreePress

Før jeg ble introdusert for sjakkens verden syntes jeg det var skikkelig rart at sjakk var en sport. Da finalekampene mellom Anand og Carlsen gikk på TV, ga jeg blaffen i starten. Sjakk på TV? Fysj, for noe kjedelig tull. Men så plutselig ble det litt kjekt allikevel, uten at jeg helt vet hvordan. Jeg begynte å interessere meg mer og mer for sjakk. Jeg begynte å faktisk bry meg om hvordan partiene mellom Carlsen og Anand gikk. Etter at Carlsen vant VM til slutt, bestemte jeg meg. Jeg bestemte meg for at jeg skulle bli god i sjakk.

Pappa kom hjem en dag med en bok ved navnet «Lær sjakk med Magnus». Jeg leste utrolig mye i den og ble besatt. Jeg ringte rundt til venner som en gal for å få høre om noen ville spille sjakk med meg.

Til slutt ble jeg så interessert at jeg meldte meg inn i Stavanger Sjakklubb. Etter jul begynte jeg og skjønte at dette var min ting. En helt ny verden hadde åpnet seg for meg på kort tid. Det var ganske fantastisk.

Hver onsdag spiller jeg sjakk i 75 minutt på Lassa i Stavanger Sjakklubb. Det er veldig kjekt, veldig lærerikt. I tillegg spiller jeg sjakk nesten hver eneste dag hjemme eller hos venner. Sjakk har greid å ta over store deler av livet mitt.

Tidligere i februar var jeg på en turnering i Tjensvoll bydelshus. Der vant jeg to partier, tapte to partier og spilte et uavgjort. I mars skal jeg og noen andre fra skolen min spille i kretsmesterskap. Hvis vi vinner kretsmesterskapet får vi dra til Haugesund å spille NM for vår aldersgruppe.

For øyeblikk holder jeg på med noen sjakkoppgavebøker skrevet av Øystein Brekke som jeg lærer mye av. Disse anbefales sterkt for du som vil bli god i sjakk!

Fun fact: Det finnes like mange mulige sjakkstillinger som det finnes elektroner i universet!

Jeg har laget en spilleliste med sanger du kan høre på mens du spiller sjakk. Den består av 10 sanger som jeg synes er veldig kule, men som ikke er så hysteriske at man ikke greier å tenke mens man hører på dem. Mange vil jo høre på musikk mens de spiller sjakk, og dette er altså sanger som passer til akkurat det.

Poetisk skuffelse

Terningkast: 3 av 6

Store talenter er ingenting uten variasjon og evnen til å brenne seg inn i hjernen på folk. Det holder ikke å prate poetisk i vei med vokalen alt for lavt i miksen. Rapperen Store P solodebuterte nylig med platen «Regnmannen». Både i Morgenbladet og i VG fikk den veldig mye skryt. VG delte til og med ut terningkast seks. Jeg leste begge anmeldelsene og fikk inntrykk av at en ny stjerne på rappehimmelen var født. Men denne stjernen er nok litt for grå og utydelig i forhold til blinkende og tydelige stjerner som Lars Vaular.

Promobilde

Store P er poetisk som det holder og skiller seg ut fra de andre rapperne i Norge. Det skal han ha. Men rapping er ikke bare å lese dikt heller. Når skoleelever leser dikt foran klassen, rapper de ikke. De leser dikt. Helt fra første spor (Herregud, her e eg) til det avsluttende tittelsporet får vi bare høre det samme. En utydelig mann med Auto Tune T-Pain stemme som ikke helt vet hvor han vil. Noen synes musikken hans er befriende. Jeg synes derimot ikke den er kul, fin eller blomstrende, ord som går igjen i omtalen av platen. Den eneste sangen på ti-sporeren som skiller seg litt ut fra de andre er «Vikje være i din verden». Den er litt fengende. Det samme kunne jeg vel på en god dag også sagt om «God idé» med Lars Vaular.

Store P blir reddet av de musikalske arrangementene på sangene sine. Kule beats, synther, trommer og til tider saxofoner. Refrengene på sangene hans drukner for så vidt heller ikke i sovemiddel, slik som versene gjør. Refrengene på noen av sangene er litt fengende.

Regnmannen spiller på smarte tekster og poesi. Men hvis den gjør det; hvorfor er da vokalen så irriterende lavt i miksen? Hva er vitsen med å ha «geniale», poetiske linjer hvis de blir overdøvet av instrumentene? Det henger ikke på greip for meg.

Store P er en respektert skikkelse i bransjen, men jeg må ærlig si at den oppmerksomheten ikke er helt fortjent. Jeg har aldri hatt sansen for den internasjonale rapperen T-Pain. Store P høres akkurat som ham, men litt mer druknet.

Det er vel ikke nødvendig å nevne, men jeg elsker hip-hop. Så det har ingenting med sjangeren å gjøre. Men dette faller ikke helt i smak for meg. Jeg kan for så vidt forstå at andre kan like dette godt, men terningkast seks er det uansett ikke.

Her er albumet:

Mistet bestevennen sin - skal være med i Melodi Grand Prix

Mo var med i X-factor i 2010. Han var også med i 2009, men da røk han ut under auditionen, men dommerne ville ha ham med neste år. Ett år senere står han altså på scenen igjen. Jeg husker ikke hvilken sang han sang, men jeg husker at han gjorde inntrykk på meg. Han var spesiell. Til min store forundring synes fortsatt ikke dommerne han haddet det som skulle til for å gå videre. ? «Du har ikke det som skal til» sa Jan Fredrik Karlsen. ? «Jo det har jeg». ? «Så vis meg det». Da slo Mo til med «Human Nature» av Michael Jackson. Mo skal ha vært stor fan av kongen av pop. Jan Fredrik innrømte at han tok feil og at Mo hadde det som skulle til. Han gikk videre.

Some rights reserved by Ernst Vikne

Mohammed Abdi Farah, eller Mo som man gjerne kaller ham, kjempet seg i gjennom de neste rundene. Han leverte strålende hver eneste gang og ble en klar publikumsfavoritt. Han hadde akkurat det programmet handler om: x-factor. Han sang Madcon, Michael Jackson og mye annet. Han sang ballader og popsanger og kunne det meste. Stemmen hans minner faktisk mye om Michael Jacksons.

Han kom helt til direktesendingene. Sending på sending, han leverte alltid. Til slutt var det bare fire talenter igjen. Det var julestemning. Mo hadde blant annet sunget Last christmas av Wham. Tre stykker skulle til finalen. To plasser var allerede delt ut. Mo og en jente jeg ikke husker navnet på sto igjen. En skulle til finalen, en skulle hjem. Programlederen ser ut mot publikum og sier at den andre jenta går videre og Mo ryker ut. Jeg fikk tårer i øynene. For å ai det rett ut så tenkte jeg «hva f?.?!». Alle firene programlederne fikk hakeslepp. Det må ha vært det mest urettferdige øyeblikket i norsk TV-historie. Alle visste at Mo burde gått videre. Til og med motstanderen. Ingenting ga mening. Det som mest sannsynlig skjedde er at alle visste at han kom til å gå videre uansett så folk gadd ikke stemme. Men, det første som skjedde etter at Mo gikk ut av bygningen var at han fikk platekontrakt.

Kort tid etterpå ga han ut singelen «Dance like a freak» og opptrådde på Skavlan og rundt omkring i Norge og på TV-programmer. Dance like a freak ble ikke en kjempehit, men jeg elsket sangen. Den er fengende, har et spennende arrangement og som det sikkert er ment at den skal: Den gir deg lyst til å danse. Selv ser jeg ut som en forvirret geit på to ben når jeg danser, så liker jeg sanger med den typen stemning.

Litt etterpå kom neste singel «Lovekiller». Den også er skambra og fengende. Han hadde blitt en kjent artist og hadde en strålende karriere foran seg.

Men så skjedde noe ingen hadde kunnet spå. En kaldblodig demon med navn Anders Behring dro ut på en øy og drepte 69 ungdommer på sommerleir. Mo var selv på øya. Bestevennen hans Ismail Haji Ahmed ble nådesløst drept. Mo forsvant helt ut av alt media. Han ble et annet menneske. Mo og Ismail hadde kjent hverandre siden de var bittesmå. De møttes på asylmottaket i Hamar. Mo kommer fra Somalia og etter menneskesmugling i alle mulige retninger endte Mo opp i Hamar. Saken om han og moren (faren ble drept i krig når Mo var to) skulle få bli i Norge var oppe hvert år. Mo og moren bodde i et bittelite rom, redde for at politiet skulle bryte seg inn midt på natten. Gjennom hele den pinefulle perioden hadde Mo og Ismail hverandre. De møttes som sagt på asylmottaket hvor Ismail møtte Mo og sa: «Hey! Vi ligner jo!». Og så var de bestevenner helt til terroren skilte dem fra hverandre.

Nå skal Mo være med i Melodi Grand Prix. Dette blir hans comeback etter masakren. Han skal synge en sang som heter «Heal» som handler om å komme seg på bena etter en tøff periode. Jeg gleder meg til å se mer av det som var favorittartisten min og en stor del av livet mitt en periode. Grand prix har en tendens til å være utrolig dølt, men hvis Mo vinner er saken annerledes. Og at Mo vinner er det vel egentlig ikke noen tvil om. Han er et naturtalent. Stem på Mo alle sammen!

Her er «dance like a freak» og «lovekiller»:


Og måtte Ismail Haji Ahmed og alle de andre ofrene hvile i fred.

Dersom jeg hadde bestemt...

Dersom jeg hadde bestemt?.

Jeg fikk nettopp vite at på strømmetjenester som Spotify og Wimp er under 10% av hva folk hører på norsk musikk. Jeg vet hvorfor: Norsk musikk har blitt litt kjedelig med årene. Dette gjelder selvsagt ikke alle, ikke artister som Kaveh, Karpe Diem, Lars Vaular, LidoLido, Nico & Vinz (Envy), Truls og lignende. Men se på Spellemannprisen sist helg; der var det mye gammelt for de gamle. Har Norge blittdet landet? Landet der de gamle vinner priser og der dommerne bare hører på viser? Norge bør ikke være det landet. For min generasjon er ikke Ole Paus spesielt viktig. Ikke Moddi heller, for den saks skyld.

Var det egentlig de beste norske artistene som fikk prisene? Var prisutdelingen spesielt framtidsrettet? Spør du meg burde Nico & Vinz vunnet årets spellemann. Nico og Vinz tronet iTunes-lister over hele Europa med «Am i wrong» og «In your arms». De gikk fra nesten ingenting til å bære resten av norsk musikk på skuldrene. De er tipp topp tommel opp. Vinnerne av årets priser betyr lite for min generasjon

I dag skal det være diskotek for trinnet mitt på Kampen skole. Dette er kanskje litt ute av kontekst, men hvis jeg vskulle DJ i kveld, hadde jeg spilt det folk faktisk liker for tiden. Og det er selvsagt ikke bare norsk musikk på listen?..

God helg!

Spellemannprisen og grå pappesker

Hvorfor kan ingen lage litt gladpop? Noe med et lite hint av lykke eller glede?

Spellemannprisen arrangeres i dag. Akkurat som i fjor finner den sted i Stavanger konserthus. Jeg skal skrive litt om de nominerte og hvem jeg håper vinner i de kategoriene jeg er interessert i.

Bilder er fra Kaizers konsert under forrige spelleman. Bildet er hentet fra spellemann.no

 

Elektronika:
Proviant Audio ? Drift days and disco nights
Ralph Myerz Band - Super sonic pulse
Rune Lindbæk - Krasava

Ingen av de nominerte faller egentlig særlig i smak for meg. Spesielt platen «Krasava» stinker det lang vei av. At noe så dårlig skulle finne veien til Spellemann er like uforståelig som at barbente Moddi fikk opptre under fjorårets Spellemann. Marsboere invaderer jorden før Rune Lindbæk vinner noe som helst med platen sin. Dette er musikk som bare så vidt er bedre enn kurauting.

De andre nominerte imponerer meg ikke på noen måte, men hvis jeg skulle velge en vinner hadde det nok blitt Proviant audio. De eller han/hun (har aldri sett noen bilder av den faktiske artisten/bandet) er de minst verste.

Indie:
Atlanter ? Vidde
Hvitmalt gjerde ? Hvitmalt gjerde
Young Dreams ? Between Places


Alle tre er grusomt kjedelige. Ingenting bølger i musikken. Bare flate grå pappesker med litt mindre grå pappesker inni. Blærk. Spesielt Atlanter og Hvitmalt Gjerde. Young Dreams er bittelitt bedre enn de to andre;  litt mer spennende og musikken deres har litt mer potensial. Så jeg er oppriktig skuffet over de nominerte, men jeg håper Young Dreams vinner.

Popgruppe:
Alfred Hall ? Wilderness
Razika ? På vei hjem
Real ones ? Tonight only tonight/the morning after
The low frequency in stereo ? Pop obskura

 
Jeg kan jo innlede med å si at jeg ikke hadde hørt om noen av gruppene før nå. Det i seg selv er jo et rimelig dårlig tegn for en popgruppe. Platen Wilderness er et klassisk eksempel på folk som prøver å gjøre musikken til kunst. Kjedelig, meningsløst, følelsløst, jeg får nesten lyst til å gråte. Tenkt at dette er hva Norge har å by på. Falsk kunstmusikk i kategorien popgruppe. Razika likte jeg derimot. Musikk med høy hvilepuls og kule tekster. En liten opptur blant alt det andre maset som er nominert. Real ones og The low frequency in stereo var helt uspiselige begge to. Real ones prøver å fortelle en historie gjennom musikken høres det ut som. I så fall må det være en godnatt-historie, for jeg sovnet nesten mens jeg satt der og hørte på. Og The low frequency in stereo er det mest uoriginale jeg har hørt. Jeg håper selvsagt at Razika vinner prisen for beste popgruppe.

Popsolist:
Hanne Kolstø ? Stillness and panic
Ingrid Olava ? Summer House
Maria Mena ? Weapon in mind
Moddi ? Set the house on fire (Hva har barbente Moddi med pop å gjøre?)
Monica Heldal ? Boy from the north

 
Vi kan jo starte med i Hanne Kolstø. Igjen, alt for mye kunst og selvhøytidelighet i musikken. Ikke det verste jeg har hørt, men dette med kunst altså. Det irriterer meg. Ingrid Olavas album er akkurat som mange andre nominertes en grå pappeske med flere pappesker inni. Alt er så trist og så dumt og alt mulig. Hvorfor kan ingen lage litt gladpop? Noe med et lite hint av lykke eller gled?. Det faller visst ingen inn. Maria Mena derimot. Endelig noe bra altså. Riktignok er sangene triste, men de er fine. De er ikke grå pappesker. Det er musikk. Herlig musikk. Så var det Moddi? Moddi har tydeligvis gitt ut et «popalbum» og et visealbum. Dette såkalte «popalbumet» krysser grensen mellom pop og visesang. 51% pop 49% visesang. Men det er ikke fin pop. Grinete og kjedelige sanger sunget av en barbeint fyr uten den beste sangstemmen. Pain. Pain, altså. Platen til Monica Heldal er bare sånn midt på treet. Ganskje kjedelig, men ikke helt katastrofe heller. Jeg håper Maria Mena stikker av med årets popsolist-prisen.

Rock:
Bigbang ? The oslo bowl
Hedvig Mollestad trio ? All of them witches
King Midas ? Rosso
Motorpshycho ? Still life with eggplant

 
Bigbang kjenner vi jo alle, bandet med de kjedelige tekstene. Bigbang er helt midt på treet. Nothing more, nothing less. The oslo bowl er ikke så altfor imponerende, men sangen «Little heart bomb» faller litt i smak. Ellers er skiva fullt av grå pappesker. Men i motsetning til Hedvig Mollestad trio har de i hvertfall vokal. Rock uten vokal er så innmari kjedelig. Tøffe gitarrif og trommesoloer er ikke tøffe uten vokal. Det er nesten umulig å vinne et sjakkparti uten dronning. Det er nesten umulig å vinne en spellemann uten vokal i rocken. Og hva gjør King Midas i rock? Platen  er ikke rock. Det er som si at hunden din er en katt. Det er den ikke. Det går ikke. Motorpshycho sin plate ligger merkelig nok ikke på Spotify så den vet jeg ikke hva jeg synes om. Jeg håper i allfall at Bigbang stikker av med prisen. De er ikke særlig bra, men de andre var jo helt fiasko.

 Urban (hiphop) :
Don Martin ? En gang romsåsgutt alltid romsåsgutt
Jaa9&Onklp ? Diskoteket er stengt
Lars Vaular ? 1001 hjem 

Alle som har stukket hodet ut av døra minst én gang i år har hørt mye cred om plata til Don Martin. Platen er skikkelig fet og har mange bra sanger. Spesielt førstesingelen «Nilsen» med selveste Tommy Tee er jo skikkelig kul. Veldig bra plate, men den mangler litt den der episk-faktoren. Den er veldig bra, men den kan for eksempel ikke måle seg med Karpe Diems «Ti kniver i hjerte, mor i far i døden, kors på halsen» fra i fjor. Den var episk. Episk og skikkelig bra er to forskjellige ting.

 
Diskoteket er stengt har jeg tidligere anmeldt, her er en link: http://blogg.aftenbladet.no/musikkbloggen/2013/08/22/diskoteket-er-stengt/#.Utpg26Uhbs0

 Også Lars Vaulars 1001 hjem har jeg anmeldt før. Den, den er episk den. 1001 hjem rocker. Veldig tip top tommel opp, altså. Her er en link til min tidligere anmeldelse: http: //blogg.aftenbladet.no/musikkbloggen/2013/10/12/1001-hjem-lars-vaular-er-sjefen/#.Utphe6Uhbs0. Jeg håper Lars Vaular vinner denne prisen.

Viser:
Erlend Ropstad ? Hva om det ikke er sånn du tror at det er
Frida Ånnevik ? Ville ord
Hekla Stålstrenga ? Dyrandé
Moddi ? Kæm va du?
Stein Torleif Bjella ? Heim for å døy

 
Hat meg om du vil, men jeg må si det som det er: Alle viser er nesten like. Jeg kan ikke skrive om hver enkel plate. Dere skjønner poenget. Det finnes viser som er fine å høre på når du skal slappe av og det finnes dårlige viser. Men alle er nesten like. Jeg er lei av viser rett og slett. Folk som prøver å være Ole Paus og Bjørn Eidsvåg. Folk som er så lei seg og som må ta det ut gjennom å synge barbent på spellemannprisen. Erlend Ropestad er helt grei. Frida Ånnevik er masende. Hekla Stålstrenga derimot er litt optimistisk. Hennes viser likte jeg litt, i motsetning til Moddis viser. Han tar seg selv for høytidelig og er rett og slett ikke flink. Stein Torleif Bjella er helt ok, men litt kjedelig. Jeg håper at Hekla Stålstrenger vinner denne slitte prisen.

 

Årets hit:
Broiler ? Vannski
Envy ? Am i wrong
Røyksopp feat. Susanne Sundfør ? Running to the sea
Truls ? Out of yourself
Ylvis ? The fox

 

Broiler er min guilty pleasure. Det går ikke ann å legge skjul på at Vannski er befriende og fengende. Men jeg føler at Emnys Am i wrong muligens var enda mer monsterhit enn Vannski. Uansett hvor du var i sommer hørte du Am i wrong og du likte den. Du like den GODT. Den er alternativ og kul. Røyksopp og Susanne Sundfør vant P3-prisen «Årests sang» under P3-pris-utdelingen. Sangen er veldig kul, men absolutt ikke i nærheten av Am i wrong. Min personlige favoritt er allikevel Truls med vidunderstemmen. Out of yourself er så enormt catchy, original og er sunget av den mest sympatiske og kule artisten jeg vet om. Truls er veldig begavet og han kommer nok aldri til å gå ut på dato. Out of yourself er helt utrolig og Truls fortjener virkelig denne prisen. Ylvis med The Fox trenger vel egentlig ikke noen introduksjon. Jeg er personlig veldig lei av sangen, men før jeg ble det, digget jeg den. Ylvis traff virkelig «spot on» med denne sangen. Jeg tror at Ylvis kommer til å vinne, men jeg håper på Truls.

 

Årets nykommer:
Broiler ? The beginning
Hvitmalt gjerde ? Hvitmalt gjerde
Kaveh ? Hjertet kommer først
Mikael Paskalev ? Whats life without losers
Monica  Heldal ? Boy from the north

 
Broiler har jeg jo skrevet litt om over. Jeg har for det meste bare hørt på Vannski, men det jeg har hørt fra resten av platen har vært sånn helt middels. Hvitmalt gjerde har jeg jo også skrevet om over. Kaveh er en kjempekul rapper med masse potensiale. Han her jo her blitt nominert for plata «Hjertet kommer først». Spesielt sangen «Løkka» faller veldig i smak for meg. Også etter at han slapp Hjertet kommer først har han sluppet en singel kalt «Snufs» om kokain og rusmisbruk som jeg hører på hele tiden. Kaveh er Norges svar på en eller annen utenlandsk superkul rapper. Mikael Paskalev sin plate er masete, uinteressant og oppskytt. Jeg håper virkelig Kaveh blir årets nykommer.

 Her er en spilleliste med noen sanger fra hver artist jeg håper kommer til å vinne de forskjellige prisene:

 

Til tross for litt vel mange grå pappesker, gleder meg til Spellemannsshowet i kveld. Det blir spennende å se om de jeg håper vinner, faktisk vinner. God helg!

Hundreåringen

Terningkast 5 av 6.

Bilde er hentet fra sfkino.no

 

I går gikk jeg og en kompis på kino. Vi så «Hundreåringen som klatret ut vinduet og forsvant» basert på Jonas Jonassons roman. Jeg begynte selv å lese boken før filmen hadde kommet ut. Boken var kjekk i perioder, men ble litt langtrukken etter hvert. Så jeg la fra meg boken og bestemte meg for å vente på filmen. Filmen var betydelig bedre enn boken.

«Hundreåringen som klatret ut vinduet og forsvant» byr på herlig humor. Robert Gustafson gjør en fabelaktig jobb som Allan Klasson, hundreåringen selv. Filmen handler om Allan Klasson som har fødselsdag og fyller hundre år. Han bor på et grått, kjedelig gamlehjem. Allan lengter tilbake til gamle dager hvor livet hans var proppet med spenning. I løpet av filmen får vi se snutter fra Allans innholdsrike, interessante og innflytelsesrike liv.

På flukten fra gamlehjemmet blir han innblandet i et MC-gjengdrama. Noe som kanskje høres ut skummelt ut for vanlige folk, men for Allan Klasson er dette hverdag. Kanonbra fortelling, fortalt av kanonbra skuespillere.

For de yngste kan noe av den fortidsbaserte humoren bli litt innviklet. Men scenene hvor Allan sprenger ting (som er ganske simpel humor) veier opp slik at filmen blir en familiefilm for de yngste og de eldste

Filmen har bra fortelling, masse humor, masse spenning og brilliante skuespillere. Akkurat det en film trenger for å være perfekt. Nesten.

 

For filmen ble i perioder, akkurat som boken, litt langtrukken. Litt mye om det samme.Til tross for at filmen passer for alle, passer den best for voksne. Den passer best for dem som vet hvem Stalin, Franco og Popov er. For de som vet om de viktigste hendelesene i gamle dager. For filmen spiller nemlig på hendelser og personer fra gamledager Men ellers var filmen bra. Så kort oppsummert: Kjekk for alle, kjekkest for voksne. Tommel opp!

Du kan lese dette og flere innlegg på min blogg på aftenbladet.no:
http://blogg.aftenbladet.no/musikkbloggen/

 

Miley Cyrus: Hva med musikken?

Hvor er musikken til Miley Cyrus? Er den glemt i alt maset?

Miley Cyrus ble kjent som skuespiller i 2006 i Disney Channel-serien Hannah Montana. I serien spilte hun kort sagt en artist. Denne rollen åpnet senere opp for henne å lage sin egen musikk og bli en ekte artist. I løpet av årene har hun vokst fra den beskjedne stilen serien hennes var preget av.

All rights reserved by vodafoneden

Når hun i sommer slapp første singelen fra Bangerz ble det mye styr. Disneyskuespilleren hadde blitt forvandlet til en kontroversiell festedronning. Og som om ikke det var nok red hun naken på en metallball i den neste videoen. Hun har blitt kjent for sine «originale» scene-opptredener. Disney-prinsessen ble en rumperistende tungerekker. Jenta har blitt kritisert mer enn noen andre det siste året.

Hun har det siste året hatt fire musikkvideoer. De har alle fått nådeløs kritikk. Men oppi alt dette styret med selvsikkerhet, kontroversiele musikkvideoer, tungerekking, hasjrøyking på scenen og rumperisting, hvor blir det av musikken? Det virker som ingen bryr seg om musikken, den får alt for lite fokus. Hvis man ser bort i fra alt styret, er musikken i seg selv bra? Ja, det er den faktisk. Miley er som de fleste andre popartister. Skriver kun et fåtall av sangene sine selv, men sangene er bra. Når anmeldere skal skrive om sangene hennes bør hun ha det samme utgangspunktet som andre: Musikken.

Sangene på den siste platen handler alle om et knust hjerte. Kjærlighetssorg. Noen av sangene er hiphop-aktige, noen countryaktige, noen er ballader og andre synthpop. Hun mestrer mange sjangre. Platen er variert, og Miley har faktisk en ganske fin og ren stemme. Sangene My darlin? og SMS er mine personlige favoritter. Når jeg satte meg ned og bare hørte på musikken hørte jeg en følelsesladet jente som sang om et forhold som hadde gått i vasken. Jeg er veldig positivt innstilt til musikken hennes. Hun blir dømt som en talentsløs artist bare fordi folk ikke tar seg tid til å høre på musikken. Miley Cyrus er en bra artist. Punktum finale. Tipp topp tommel opp.

Her er platen, Bangerz:

Magisk stemning

Lysene skal tennes, presangene skal kjøpes, familene skal samles og julebaksten skal bakes. Det er advent. Ventetiden. Julen er nær!

Det som er fint med julen er at man kan feire den akkurat som man vil. Alle familier har sin egen vri. Alle har en egen mening om når julen starter. Hva som er julestemning. Og hva som er det beste med julen.

All rights reserved by alisonbowden14

For meg starter julen når juleferien står for døren. Når du tar på deg ryggsekken etter skolen og begynner på hjemveien. Da går jeg alltid å tenker på alt det positive jeg har foran meg. Ingen lekser. Ingen stress. Bare jul. Å gå og tenke på at det bare er fire dager til den største dagen i året er utrolig. Og at det bare er tre dager til den nest beste.

Godt julepålegg er også en ting jeg forbinder kraftig med jul. Etter en lang natt med søvn våkne opp til en herlig frokost. Kanskje noen nybakte rundstykker med salt juleskinke. Herlig!

Snø er kanskje det beste med julen. Men ofte kommer ikke snøen for i midten av januar. Det er utrolig kjipt. Du kan vil si at jeg drømmer om en «white christmas» akkurat som Michael Bublé og mange flere. Hvis jeg en morgen i førjulstiden (eller romjulen) våkner opp til hvitt landskap er jeg bokstavelig talt i himmelen. Da er det så mye julestemning inni hodet mitt at jeg nesten friker ut.

I min familie er det tradisjon å pynte juletreet på lille julaften. Å ha sitt eget tre som du pynter og lyser opp er ekstremt koselig. Skikkelig julestemning å våkne til pyntet tre. Den eviglange tiden det tar å ordne alle juletrelysene som er viklet inn i hverandre er faktisk litt koselig. Og det er jo tross alt tradisjon!

Når kvelden kommer lille julaften ser vi den aller første episoden av Simpsons (som er en juleepisode) mens vi spiser rundtstykker med julepålegg. Etterpå ser vi grevinnen og hovmesteren mens vi varmer oss under et teppe. Så tenner vi i peisen. Lager julestemning. Gleder oss til morgendagen. Og gruer oss. For det er jo kjent at julaften er årets lengste dag. Kvelden kommer jo aldri! Heldigvis får ungene i familien en liten presang om morgen som vi kan bruke til å få dagen til gå fortere.

I år kommer mormor og morfar til oss på julaften. Når vi utpå dagen hører ringeklokka og innser at gjestene kommer, blir det fullt hysteri. I alle fall for meg!

Omsider sniker lukten av pinnekjøttet seg inn i nesene våre og smaksløkene løper galopsk. Og etter noen timer, som føles som flere år, skjer det. Pinnekjøttet settes på bordet og vi hiver oss over byttet som villrotter. Etter vi har spist opp smitt og smule er det tid for dessert. Riskrem med rød saus. Og mandel selvfølgelig. i fjor skjedde noe morsomt under mandelletingen:

Vi hadde glemt å kjøpe mandel! Så pappa kom med den brilliante idéen om bruke en nonstop. Med farge. Så når den første skjeen med riskrem ble servert så vi alle at lillesøsteren min fikk «mandelen». Den lyste opp grøten som en glowstick i mørke. Så det ble ikke akkurat noe hemmelighet angående hvem som fikk mandelen!

Etter riskremen er spist og mandelen funnet er den hellige stund kommet. Gaveåpningen! I fjor fikk jeg masse kule klær og kjekke bøker og filmer. I år ønsker jeg med en høyttaler fra Beats by dre. Den heter «Beats Pill». Pluss litt forskjellige klær fra Session.

Det er ikke bare å åpne gaver som er spesielt med gaveåpningen. Bare stemning i seg selv er magisk. Å tenke på at tusenvis av barn sitter med den samme gleden som deg selv akkurat nå.

Julesanger er den mest gledesbringende delen av julen. Når jeg kobler mobilen til Apple TV-en og hører Michael Bublé runge ut av høyttalerene er jeg i juleparadis. Jeg har ikke sans for Michael Bublé?s ikke-julemusikk. Men juleplaten hans er virkelig musikk i min ører. Bokstavelig talt.

Her er noen juleplater jeg anbefaler (noen plater for alle, noen for unge, noen for gamle) :

  • Michael Bublé ? Christmas

Nydelige julesanger sunget med en kraftfull jazz-stemme. Delvis dansejulemusikk, delvis sitte-stille-og-nyt-musikken-julemusikk. 20 sanger. Beste sang: Winter Wonterland (duet med Rod stewart).

  •  Justin Bieber ? Under the mistletoe

God blanding av gamle slagere sunget på en ny måte og helt nye sanger. For det meste dansbar gladmusikk, men også noe høytidelig og rolig innimellom. 16 sanger. Beste sang: Fa la la ? (acapella ? sunget sammen med Boyz II Men).

  • Elvis Presley ? Blue Christmas

På denne platen har jeg ikke hørt alle sangene. Men sangene Blue christmas, Winter wonderland, White christmas, Silver Bells og Santa Claus is back in town er fortryllende. Klassisk Elvis! Jul àla Elvis Presley. 16 sanger. Beste sang: Blue christmas.

  • Rita Eriksen ? Velkommen inn

Det er herlig å få tildelt én plate med alt du liker. I stedenfor å lete gjennom alle mulige spillelister i et håp om å finne en englestemme som synger julesanger. Rita Eriksen er en engel som synger julesanger. En av de beste norske juleplatene jeg vet om. For det meste rolig og høytidelig musikk. 15 sanger. Beste sang: Det lyser i stille grender.



Hvis du vil høre noen andre fine juleplater, har jeg en julemappe på Spotify du kan ta en titt på.

 

God førjulstid!

Bedre enn dette blir det ikke!

Terningkast seks av seks

«The hunger games: Catching fire» er superaktuell for tiden. Filmen er  den andre i rekken om dramaet i Panem. The hunger games-trilogien er opprinnelig en bokserie skrevet av Suzanne Collins. Serien har solgt flere millioner bøker bare i USA. Titalls millioner over hele kloden. Filmatiseringen av den første boken kom i fjor vår. Av totalt fire filmer (den tredje boken deles i to filmer akkurat som den siste Harry Potter-filmen) er Catching fire den andre.

All rights reserved by Guardian Screen Images

Jeg gikk å så filmen på kino i går med to kompiser. Vi har alle tre lest bøkene filmen(e) er basert på. Catching fire hadde premiere samme dag som vi så den. Etter vi hadde sett filmen spiste vi på Burger King og diskuterte det vi nettop hadde sett. Vi var alle overveldet over hvor utrolig fantastisk filmen var.

Katniss Everdeen spilles av Jennifer Lawrence med Josh Hutcherson ved sin side som Peeta. I rollen som den utrolig snille, men også eplekjekke Finnick Odair, finner vi Sam Claffin. Katniss? barndomsvenn Gale Hawthorne (som på norsk heter Storm) spilles av Liam Hemsworth. Den utrolige smarte og alkoholavhengige Haymitch spilles av Woody Harrelson. I andre «småroller» finner vi:

Lenny Kravitz, Elizabeth Banks, Stanley Tucci, Bruno Gunn, Jena Malone, Meta Golding, Jeffery Wright, Amanda Plummer og Lynn Cohen. Pluss mange fler.

Jennifer og Josh greide seg brilliant i hovedrollene som vinnerene av de 74. dødslekene; Katniss Everdeen og Peeta Mellark. Jeg synes alle skuespillerene levde seg fantastisk inn i de vanskelige og kompliserte rollene.

Filmen byr på kjærlighet og action. Det var ikke et sekund av filmen hvor jeg kjedet meg. Hvert sekund var stappet med spenning. Selv om filmen varte i to og en halv time føltes det som om den varte i en halvtime. Filmen levde opp til alle forventingene mine. De har laget filmen nesten akkurat som fortellingen står i boken. Selvfølgelig var det noen småting som var annerledes, men ingenting negativt. Vi begynte alle tre å gråte i løpet av filmen. Så utrolig trist, men så utrolig spennede.

The hunger games-trilogien handler om to helt vanlige ungdommer som heter Katniss og Peeta. De blir trukket ut til de årlige dødslekene. Dødslekene går ut på at tjuefire ungdommer må slåss til døden til kun én er igjen. Det er grusomt. Mot alle odds greier Katniss og Peeta å vinne sammen. Men seieren ble deres gjennom å trosse det store og nådeløse Capitol. Det er Capitol som arrangerer dødslekene. Å trosse Capitol skjer ikke ustraffet. Katniss og Peeta ligger dårlig ann. Der starter ?Cathing fire?, og jeg tør ikke skrive noe særlig om handlingen i den, for da kunne jeg røpet for mye.

Det var ingen dødtid i filmen. Hvert 25. år putter Capitol en vri på dødslekene. Det 75. året blir noe helt utenom det vanlige. Kvartsekelspillet ? lekene som vil forandre Panem for alltid.

Alt var ikke bare trist: Jeg og vennene mine lo oss ihjel av den gale programlederen Caesar Flickerman (bildet). Midt oppi den triste og sørgmodige grøten som oppstår er Caesar Flickerman et lys. Med sitt optimistiske syn på alt og sitt hysteriske smil er han utrolig morsom. Stanley Tucci gjør en glimrende jobb i denne rollen. Uten hans tilstedeværelse og humor ville ikke filmen fått terningkast seks av meg. Små detaljer kan bety alt.

All rights reserved by quarterquell

Kort oppsummert var filmen en actionpreget romanse. Jeg elsket filmen! Enda mer enn jeg elsket den forrige filmen. Og jeg gleder tærne av meg til de neste filmene. Men det kjekkeste av alt var kanskje å gå på filmen sammen med to gode kamerater. Film er best på kino!

Hvis du vil lese hva Stavanger aftenblads gamle filmanmelder, Arild Abrahamsen, synes om filmen, sjekk denne bloggen:

http://www.arilabra.com/anmeldelser/2013/11/21/turistforenings-ungdommens-sote-smerte/

Her er soundtracket til filmen:

Backstreet Boys til Stavanger!

Backstreet Boys kommer til Stavanger 8.mars. De skal spille i DNB Arena.

All rights reserved by Blind Fanatic

Jeg ble egentlig introdusert for Backstreet Boys via NRK Rogaland. De ville prate litt med meg om hva jeg synes om Backstreet Boys og boyband generelt.  Jeg har hørt noe Backstreet tidligere, men jeg husket ikke mye. Derfor tok jeg en research, og sjekket dem ut på Spotify i bilen ut til Ullandhaug, hørte litt på best-of-platen deres og lignende. Jeg fikk vite det jeg trengte og satte meg inn i situasjonen. Radiointervjuet gikk veldig bra! Jeg fikk sagt det jeg skulle og var generelt fornøyd. Intervjuet kan dere høre her om dere vil:

http://radio.nrk.no/serie/distriktsprogram-rogaland#t=12m48s

Jeg er ikke flau over at jeg liker Backstreet Boys. «Musikkeliten» klandrer guttene for å bare være pene og ikke skrive sangene selv. Var Elvis Presley pen? ? Ja. Skrev Elvis Presley sangene sine selv? ? Nei. Det er ingen grunn til å hate boyband bare fordi de er boyband. Du selger ikke 100 000 000 plater bare med utseende. Det samme med One Direction. Og Justin Bieber. Riktig nok har sistnevnte begynt å skrive sangene sine selv.

Backstreet Boys og andre boyband kritiseres ofte for å skrive om mye ting som kjærlighet, men det blir helt feil: All popmusikk handler i bunn og grunn om kjærlighet. Hjerte-smerte. En fin sang er en fin sang uansett hvem som synger den.

Når Backstreet var på sitt største hadde de millioner av fans. Og millioner med «haters». Tidlige på skolen min ble du sett på som dust hvis du likte Justin Bieber. Nå blir du sett på som dust om du ikke liker ham. TIng endrer seg. Sånn er det nok med Backs og. Dersom du var gutt og likte Backstreet var du dust. Slik er teit. Bare lik den musikken du vil like og ikke tenk på hva andre synes!

Her er best-of-platen til guttene:

Dersom du vil lese mer om Backstreet Boys og konserten i Stavanger, kan du lese en artikkel av Leif Tore Lindø her:

http://www.aftenbladet.no/kultur/Dypt-elsket?inderlig-hatet-3296291.html

Superstjernens mørkere side

Justin Bieber blir klandret for ikke å skrive sangene sine selv, og for å synge sanger uten tema.

Men nå har han i snart åtte uker hatt et opplegg hvor han gir ut en singel hver mandag. Dette skal han holde på med i ti uker. Justin har skrevet alle disse sangene selv. Sangene handler om det vanskelige siste halvåret hans. Hasjrøyking, masse rykter og brudd med Selene Gomez. Sist nevnte er temaet for de fleste sangene.

All rights reserved by Jenna Green Thomas

Disse nye sangene har han altså både skrevet selv og de handler om viktige ting. Sangene er ærlige og personlige. Anmeldere som har slaktet alle Justins plater har gitt tommel opp til disse nye sangene. Mange av de som har klandret gutten for å lage søppelmusikk liker faktisk disse nye sangene. Sangene er ikke bare for ungdomsjenter som digger utseende hans, men også for alle andre. De er tipp topp tommel opp!

I tillegg til å være ærlige og personlige er de supercatchy. På mandag slipper han neste singel: PYD. Justin har gått fra listepop til mer hiphop-aktig pop. Han har samarbeidet med artister som Tyga, Maejor Ali og Juicy J. Rapperen/låtskriveren/produsenten Poo Bear har vært med å produsert og skrevet noen av sangene. Artister som Big Sean, Drake og Kanye West har vist støtte til 19-åringen. De nye sangene heter:

  • Heartbreaker
  • All that matters
  • Hold tight
  • Recovery
  • Wait for a minute (denne sangen blir sunget av Tyga, Justin er bare med. Sangen ble sluppet ved siden av dette «én singel hver mandag»-opplegget)
  • Bad day
  • All bad

 

 

Og så noe litt på siden; på onsdag skal jeg gå på kino å se «The hunger games: Catching fire». Jeg gleder meg ekstremt mye! På torsdag vil du kunne lese min anmeldelse av filmen her på bloggen.

Du kan lese flere innlegg av meg på min blogg på aftenbladet.no:
http://blogg.aftenbladet.no/musikkbloggen/ 

Kjærlighet finns

Jørgen Tjemsland (tidligere vokalist i De herlige hetero) har gitt ut en singel på Morten Abel sitt plateselskap. Singelen heter Kjærlighet finns og er over gjennomsnittet rørende og nydelig. Når selveste Morten Abel har tro på fyren, kan det vel ikke gå galt?

Kjærlighet finns handler i grove trekk om at kjærlighet er med deg. Kjærlighet trenger ikke nødvendigvis å være store ting som gull og hjørnesofa i velur.

Bildet er hentet fra Jørgen Tjemsland sin facebookside

Jeg har stor sans for lokale musikere. At stavangerfolk får vise frem hva de er gode for. Ikke bare olje og penger, men også nydelig musikk.
Jeg er sikker på at mange kan kjenne seg igjen i sangen. Om å bare være seg selv og være med den du elsker. Ikke noe mer. Bare kjærlighet.

Teksten i sangen er underlig. Original. Antallet ord i hver linje passer ikke alltid helt inn i rytmen, men det skaper en slags frihet. Jørgen Tjemsland har laget sangen slik han vil den skal være, ikke slik andre vil at den skal være.

Her er en video av Jørgen som fremfører sangen på TV vest:

http://www.tvvest.no/Video/Aktuelt/Siste-innslag/2013/2013-10-innslag/Kjarlighet-finns?Jorgen-Tjemsland/

Første gang pappa presenterte meg for sangen var jeg litt skeptisk. Pappa var oppspilt og syntes den kjempebra. Han håpet sikkert veldig at jeg skulle like sangen. Men istedenfor visste jeg ikke helt hva jeg synes. Mainstream liksom. Men nei. Etter at pappa fikk meg til å høre sangen noen ganger til, ble et lys tent. «Sangen er jo fantstisk», tenkte jeg. Og den blir bare mer og mer fantastisk for hver gang jeg hører den. Akkurat nå har jeg sangen på «repeat» på Spotify. Jeg blir bare ikke lei av den.

Musikken jeg pleier å høre på er raskere og tøffere enn dette. Men jeg er ikke døv for annen musikk. Kjærlig finns er helt annerledes enn den popen og hiphopen jeg pleier å høre på, men jeg liker den veldig godt. Jeg innser at det er bra at slik musikk blir laget. Dette er jo slik musikk mange voksne kaller «skikkelig» musikk. Den er like skikkelig som alt annet synes jeg, men den er ærligere og mer personlig enn mye annet. Sangen er kanskje ikke laget for barn på min alder, men det gir jeg blaffen i. Den har slått ann for meg, og den kommer til å gjøre for mange andre unge.

Dersom du er på Facebook, bør du sjekke ut Tjemslands fanside:

https://www.facebook.com/jorgentjemsland 

Musikken jeg og vennene mine hører på er kul. Denne sangen er ikke kul. Ikke på noen måte. Den er fin. Og den er finere enn mye annet. Min generasjon har godt av å høre på rolig og fin musikk av og til. Jeg forventer ikke at visesang skal bli det nye «it», det er ikke det jeg sier. Men når musikken tar deg med til et sted langt over regnbuen er det sinnsykt. Og det er musikk som tar deg langt over regnbuen jeg snakker om. Slik musikk burde slå ann blant unge.

Her er sangen:

Helt på slutten har jeg lyst å si en ting som kanskje kan virke litt på siden av dette: Det finnes noe godt i alle mennesker. Det finns kjærlighet i alle. Og ikke noe levende vesen med skruene skrudd godt inn, kan la være å prøve å få Neda hjem. Det går riktig vei for Neda nå, men noen fryktelige mennesker prøver så godt de kan å få henne til å bli i Jordan. Men slapp av. Kjærligheten inni menneskene vil slippe frem og vise vei for Neda. Hun kommer hjem en dag. Det kommer til ordne seg. Så lenge kjærligheten slipper frem: Kjærlighet finns.

Guden av hiphop

Eminem skal etter planen slippe sitt åttende studioalbum, Marshall Matter LP 2, den femte november. Han har gitt ut fire singler til nå: Berzerk, Survival, Rap God og The Monster ft. Rihanna.

Eminem ble født i 1972. Han har opplevd ekstrem suksess, grammy-priser og oscar-priser. Men han har også gått gjennom skilsmisser, moren og stefaren var voldelige mot ham som barn og han ble mobbet på skolen. Han bruker musikk som terapi. Som han selv sier: «Jeg gir ut alt jeg føler på plate istedenfor å gjøre det jeg fantaserer om».

Marshall Matters (som er Eminems navn) er på mange måter litt av et mysterium. I tekstene hans kan det høres ut som han er fordomsfull mot homofile og kvinner. Han kan også oppfattes som veldig voldelig. Men handlingene hans viser noe annet. Han har opptrådd med og omfavnet den homofile poplegenden Elton John. Han har gitt penger til tsunamiofre og aidssmittede. Han har produsert sko sammen med Nike, hvor alle pengene gikk til fattige barn. I noen av sangene hans tar han avstand fra volden i hiphopmiljøet og snakker ut om krig.

All rights reserved by IMGPLYRS

De nye singlene hans låter veldig bra. Det er all grunn til å glede seg til tirsdag når den nye platen slippes!

Berzerk

Førstesingelen til platen, Berzerk, er en perle. Første gang jeg hørte sangen synes jeg det var kanonstygt. Men etter å ha hørt den et par ganger fikk jeg sjokk. Hvordan kunne jeg overse at dette er en fantastisk sang? Eminem tok virkelig en sjanse med denne sangen. Hvis man hører på hiphop i 2013 så hører du noe helt annet enn Berzerk. Det er ikke mye «platespinning» og el-gitarer i dagens hiphop. Berzerk er skikkelig old school. Hele sangen er bygd opp på et gitarriff og man hører lyden av vinylplater som spinnes rundt ganske mye. Det var slik den gamle hiphopen lød. Berzerk er annerledes og fantastisk. Terningkast 5.

Survival

Når jeg hørte Survival for første synets jeg at også den var noe vræl. Men denne gangen tok det enda lenger tid før jeg godtok at sangen var bra. Survival er også ganske old school med gitarer og sånn, men ikke like mye som Berzerk. Survival har mer hardcore tekst enn Berzerk. I Berzerk er refrenget og versene nesten helt like. Men ikke i Survival. Refrenget er litt mer popaktig enn versene. Jeg vet ikke hvem som synger refrenget i sangen, men det er i allefall ikke Eminem. Sangen er veldig catchy. Beaten er helt fantastisk og tempoet er ikke for rask eller for tregt. Tipp topp tommel opp. Terningkast 5.

Rap god

Rap God er min favorittsang for øyeblikket. Piano, bass, trommer og synth. Rap God går i perioder veldig raskt. Den viser fram Eminem sitt unike talent innen rapping. Sangen er veldig velskrevet. Klassisk Eminem. Han sier i første vers: «Got enough rhymes to help some people to tough times». Sangen varer i seks minutter. Seks minuttet med renspikket kvalitet. Det er en litt lengtende sound i sangen, og den er mer moderne enn de andre sangene. Men den er originalt. Why be a king when you can be a god? Michael Jackson var kongen av pop. Eminem er guden av hiphop. Terningkast 6.

The monster (ft. Rihanna)

The Monster blir litt for mye pop til å kalles hiphop. Jeg vil si at sangen er den svakeste av de fire singlene. Sangen er ikke særlig catchy og den er uoriginal. Du har hørt det før. Av andre artister. Rihanna og Eminem er ikke like samstemte som i Love the way you lie fra Recovery (2010). Sangen har ikke hitpotensiale og er kjedelig. For mye av det samme. Sangen greier ikke å finne en stil. Det høres ut som om Eminem bare prøvde å lag en hit uten å bry seg om hvordan sangen egentlig ble. Terningkast 3.

Her er singlene samlet i en spilleliste:

 Du kan lese dette innlegget og mye annet på min blogg på aftenbladet.no: 
http://blogg.aftenbladet.no/musikkbloggen/ 

Shoo-be-doo-be-doo-da-day

Jeg liker godt catchy musikk med innlevelse og sjel. Original, dansbar, musikk. Og dette finner vi ikke bare i dagens musikk. Fortiden byr på muligens på enda mer bra musikk en nåtiden. Motown er godt eksempel. Selskapet som skapte historie.

Motown er et plateselskap som ble dannet i Detroit i USA på slutten av 50-tallet. I løpet av årene ble Motown en stor drivkraft for den afroamerikanske popmusikken.  Selskapet fikk laget en egen sound, inspirert av soul og pop. Motown har gjennom årene blitt kjøpt og eid av forskjellige selskaper. Nå er Motown en del av Universal Music.

All rights reserved by Sally Neate

Min absolutte favorittartist gjennom tidene, Michael Jackson, har også gitt ut musikk via Motown. På 60-tallet med Jackson 5 og på 70-tallet som soloartist. Stevie Wonder, Diana Ross og Mavin Gaye er noen av artistene som har vært signert til Motown.

Motown er ikke bare et vanlig plateselskap. For i tillegg til å være et plateselskap er det en stil. Funky, gammeldags, kul musikk. Selvfølgelig finnes det jo mye forskjellig innen Motown også, men alt er catchy. Jeg liker best den dansbare og litt R?n'B-aktige stilen du finner i sanger som Please mr. postman og You?ve really got a hold on me.

Her er en samleplate med alle Motown-sangene som har vært nummer én på listene. Her finner dere mye bra musikk!


Dere kan lese flere innlegg på min blogg på aftenbladet.no: http://blogg.aftenbladet.no/musikkbloggen/

 

 

1001 hjem: Lars Vaular er sjefen!

Terningkast: 5 av 6

Jeg har hørt mye godt om Lars Vaulars nye plate; 1001 hjem. Platen har blitt gitt ut del for del (kapittel for kapittel, om du vil). Hver fredag har han sluppet en del av platen , og i går platen som en helhet. Først da begynte jeg å høre på platen. Så når jeg satte meg ned for å høre på platen i dag var jeg rimelig spent. Og jeg ble positivt overrasket!

All rights reserved by Verket

1001 hjem byr på:

  • Kreativitet
  • Selvsikkerhet
  • Musikalsk glede uttrykt gjennom tekst
  • Kontraster
  • Kul stil
  • Old school beats
  • Datalyder
  • Eksprimentelle, men forsåvidt enkle tekster
  • Jenter
  • Trofasthet mot Bergen
     

Alle disse punktene er jo gode ting. Men det med datalyder passer ikke helt inn i platens «stil». De fleste sangene er helt uten åpenbare teknologiske lyder. Selvfølgelig er mange av lydene lagt på data, det er jo nesten alt i hiphop, men det er teknolyder jeg snakker om. Når man hører klart og tydelig at lyden er laget på en datamaskin. Jeg har ikke noe i mot teknolyder i hiphop, men det passer ikke inn i sangene på denne platen. Det er ikke den stilen jeg tror Lars Vaular forsøker å gi platen sin. Så når hele introen består av teknolyder blir det kanskje litt for mye kontrast igjen. Når en sang liksom har en bestemt groove og så plutselig kommer det noen datalyder som ikke passer inn blir det helt feil. Lars Vaular er ikke en teknotype. Han er en classy type.

Beaten i platen kan godt være teknologisk, men det er ikke kult når det kommer noen uante teknolyder midt i sangen. Men så er det det eneste negative med platen også.

Lars Vaular er flink til å utrykke følelser og historier gjennom sangene. Sangene handler mye om jenter og om Bergen. Lars Vaular har noe unikt over måten han rapper på som gjør at han skiller seg ut. Han er på en måte rolig, cool og smooth samtidig som han får alle til å skjønne at det er han som er sjefen. Han eier det norske hiphopmiljøet, men han skryter ikke alt for mye om det. Han tar det «easy». Han er ikke for overlegen. Han lager bra musikk som slår ann blant mennesker i alle aldre. Det er ikke alt for mye banning i sangene hans heller. Det er hans stil. Rolig og «swaggy». Lars Vaular har bevist en gang for alle at når det kommer til hiphop er det han som er sjefen. Han er stilig. Han er ikke overlegen, han har stil: Fancy. Classy.

Tipp topp tommel opp!

Dette innlegget og flere andre kan du lese på min blogg på aftenbladet.no:
http://blogg.aftenbladet.no/musikkbloggen/ 

Ingenting er det samme

Terningkast 6 av 6.

Drake er ute med ny plate. Den heter Nothing was the same og innfrir skyhøye forventninger.

Nothing was the same er som en deilig suppe. Ingrediensene i suppa er:

  • Funky rim
  • En sleip stemme
  • Ekte følelser
  • Bling
  • Talent
  • Ultrakule beats

Jeg sier ikke at Drake er en good guy, men tekstene er en god del mildere enn f.eks: Big Sean, 2 chainz og den gjengen der. Tekstene hans kommer rett fra hjertet. Han synger for det meste om kjærlighetssorg og ekskjærester. Han greier å blande sitt ekstreme talent for å lage bra musikk med skikkelige følelser. Han er en litt roligere rapper. Men like fullt en rapper. Han er en skikkelig kul rapper.

Når man hører på plata føler man de følelsene Drake hadde mens han lagde plata. Sorg. Samtidig digger man musikken.
Drake nekter å spille etter reglene. Lange, men følelsesladde introer. Ikke for mye press på hans eget "swag". Cyberkul musikk som gir mening. Fremtidige hits som ikke bare handler om drikking.

Nothing was the same er for meg prikken over i-en. Drake er verdens beste rapper. Utrolige rim sunget med en fantastisk innlevelse og en sleip og original stemme. Drake vet hva han holder på med. Mine personlige favoritter fra plata er Wu-tang forever, Connect, Started from the bottom og Hold on we're going home.

Wu-tang forever er ekstremt catchy. Enkel og huske. Überfunky og catchy er det den er. Den handler om så ekstremt mange temaer samtidig. Venner som bodde på gata og fiender. En ekskjæreste. Wu-tang er bra. Elsker den!

Da Hold on we're going home ble sluppet som singel for en stund siden likte jeg den ikke. Men så hørte jeg på den et par ganger og plutselig ble det favorittsangen min. Klapp og trommer innleder sangen. Og litt kor. Sangen har en classy trommebeat og rolig tekst. Sangen er så trist, så befriende, så fengende. så enkel, men allikevel så komplisert. Jeg føler lengsel når jeg hører på den av en eller annen grunn. Min absolutte helt klare superfavorittsang. Skal jeg strekke meg så langt som å si at det er årets beste sang? Ja. For det er det. Hold on we're going home er årets beste sang!

Jeg er virkelig helt månebedotten. Nothing was the same er fantastisk. En ny type hiphop på mange måter. Tipp topp tommel opp!

Her er albumet:

 

Dette innlegget og mye annet kan du lese på min blogg på aftenbladet.no:
http://blogg.aftenbladet.no/musikkbloggen/

Variantene

I sommer leste jeg en bok kalt Variantene. Den handlet om en gutt ved navn Benson Fisher. Benson er et fosterbarn. Han skifter skole hele tiden og har ingen venner. Men så en dag begynte han på en privatskole som heter Maxfield Academy. Benson trodde at dette skulle bli utveien fra det håpløse livet hans. Der tok han feil. På Maxfield er det ingen lærere. Ingen kalendere. Ingen telefoner. Når du først har begynt på Maxfield, slutter du ikke. Prøver du å rømme blir du straffet. Hardt.

Elevene er delt inn i tre grupper. Kaos, Samfunnet og Variantene. Elevene på skolen oppfører seg mer og mer mystisk for hver dag som går. Noen skjuler noe. Benson begynner å forstå mer og mer av hva som skjer. Dette må noen gjøre noe med før situasjonen blir enda verre.

Boken er første ledd i en spennings-trilogi av forfatteren Robison Wells. Den er umulig å legge fra seg. Den er riktignok ganske tung å komme i gang med, men det er virkelig verdt det. Den er en thriller, men samtidig et mysterium. Ting blir mer og mer avanserte og mer og mer spennende for hver side som går.

Uante hendelser er spredt rundt omkring i boken. Hele boken baseres på et faktum vi lesere ikke får vite om før omtrent midt i boken. Ting er mye mer avanserte, kompliserte og detaljerte enn vi får inntrykk av. Når Benson endelig har fått seg kjæreste og noen venner, får han vite noe fryktelig.

Det er vel blitt en klisjé, men boken trollbinder fullstendig. Jeg bare elsker den. Bok nummer to i serien ble nettopp sluppet og jeg har allerde bestilt den. Jeg gleder meg veldig, veldig, veldig mye til den kommer  i posten.

Boken anbefales fra alle fra ti år og oppover. Mamma har også lest boken, og hun er ingen ungdom.

Tipp topp tommel opp!

Wa-pa-pa-pa-pa-pa-pow!

Nytt innlegg om morsomme musikkvideoer på aftenbladet.no:
http://blogg.aftenbladet.no/musikkbloggen/2013/09/12/wa-pa-pa-pa-pa-pa-pow/#.UjIYXxZsNBE

 

Hjerteknuserne

Terningkast 6 av 6.

Siste kapittel i eventyret om Kaizers er i gang: Nå skal fansens hjerter knuses. Jeg har vært på flere Kaizers-konserter. Men denne konserten, som var for skoleelever, er helt klart den beste og den med aller mest liv. Med allsang, stepping og ompa hele veien klarte Kaizers å gi alle som var tilstede i DNB Arena en uforglemmelig opplevelse.

For å si det slik: Om du ikke var på DNB Arena i går så gikk du glipp av noe magisk.

Fotograf: Lars Idar Waage

På søndag var jeg i et familieselskap hvor søskenbarnet mitt var rød i kinnene etter et forrykende show på Koengen i Bergen dagen før. Etter konsertene i DNB Arena slutter Kaizers på topp. Avskjedsturneen har hittil vært en suksess. Utsolgte konserter i New York og London, 20.000 i Bergen og nå: åtte utsolgte kvelder i DNB Arena. Ingen andre norske band har gjort noe lignende.

Tidligere i år intervjuet jeg Janove og Geir. Da sa de at de gjerne vil gjøre comeback, men at de vil prøve å leve livet sitt uten å være på turné hele tiden. De slutter ikke, de tar en pause. Heldigvis.

Kaizers har alltid vært veldig populære blant barn og ungdom. Da jeg intervjuet dem sa de at de tok fansen sin seriøst uansett alder. Jeg tror at de unge liker godt å bli tatt seriøst. Det gjør i alle fall jeg!

Konserten ble holdt for Unicef for å bygge skoler i Rwanda. Kaizers har samlet inn mye penger til Unicef, og i år har de tenkt å samle inn enda mer.

Det ble spilt mye nytt, men mest gammelt. Hjerteknuser fungerte så innmari bra at når de var ferdige med sangen, spilte de slutten på ny. Hele salen laget en bølge med armene og stemningen var episk. Kveldens klart beste sang.

Og vi må ikke glemme showet! I tillegg til den fantastiske musikalske prestasjonen, hadde de et enormt sceneshow! Gitaristene sto på oljetønner, Janove og Helge steppet, Helge snakket i en megafon og det var mange kule gitarsoloer. Og for et lysshow, altså! Hele arenaen ble vitne til et hav av kule spesialeffekter.

Kvelden beviste at ungdommer i Stavanger vet hvordan man skal være et bra publikum. Klapping, dansing og god stemning. Publikum kunne alle sangene helt utenat. Det var magisk å se på og være en del av.

I starten var det litt dårlig lyd, men etter omtrent to sanger var lyden helt topp.

Når ?En for orgelet og en for meg? dundret ut i arenaen var stemningen på bristepunktet. Janove fortalte at sangen var en større hit hos ungdommen enn hos de voksne. Den har for mye power og for mye beat til at de voksne klarer å henge med. For mye riff. Og bare for å gjøre den enda mer ungdommelig: Til og med litt rap! For oss unge var sangen virkelig helt konge. Dette var kveldens nest beste sang.

Kaizers har i mange år blitt regnet som Norges beste liveband. Og det er ikke ufortjent. Dette var min aller siste Kaizers-konsert (i hvert fall i denne omgang) og jeg kan med hånden på hjertet si at det var en opplevelse for livet. Når Kaizers nå legger opp, vil alle som er det minste interessert i musikk sørge. Mange hjerter knuses.

Tusen takk Kaizers, for noen vidunderlige år! Tipp topp, tommel opp!


Dette innlegget - og mange andre - kan du lese på min blogg på aftenbladet.no:
http://blogg.aftenbladet.no/musikkbloggen/ 

Pennyboarding!

 

For noen uker siden kjøpte jeg et pennyboard. Det er et fargerikt skateboard av plastikk med plastikkhjul. Brettene finnes i alle mulige farger. Mitt brett ser ser slik ut:

Jeg og vennene mine skater hver dag, hele tiden. Det er kjempegøy! Vi leter etter glatte og brede gater å skate i. Å stå på brettet og bare rulle av gårde føles bemerkelsesverdig befriende. Man føler frihet! For noen er skating en hobby. For andre er det en livsstil. For meg er det garantert en livsstil. Vi blir ofte store gjenger på fem gutter og mer som skater av gårde. Alle har forskjellige farger på brettene.

Meg og noen venner skater på skolen

Men: Det er jo kjekt å høre på musikk mens vi skater! Som regel er det jeg som spiller musikken når jeg er med venner. Jeg laget nettopp en spilleliste  med sanger som det passer å skate til. Det er mye hiphop. Mye chillemusikk. Det er mye musikk som girer selvtilliten. Og for å være helt ærlig så føler jeg meg jo ganske kul når jeg skater av gårde. Men det er en del popsanger med på listen og. For det er litt kult å skate til glade sanger og av og til.

Jeg og Kasper skater på parkeringsplassen på Rimi
Jeg og Nic er klare for å skate!

Spillelisten heter noe så enkelt som Pennyboard og består av 17 sanger som er kule å skate til. Her er listen: 

Dette innlegget og flere andre kan du lese på min blogg på aftenbladet.no:
http://blogg.aftenbladet.no/musikkbloggen/ 

Les mer i arkivet » Juli 2014 » Juni 2014 » Mai 2014
Lars Magnus Eltervaag Kristensen

Lars Magnus Eltervaag Kristensen

12, Stavanger

Hvis vi skal ta det kort så er jeg en gutt på 12 år som digger musikk, bøker og film. Musikken tar nesten hele dagen, så jeg har hørt det meste! Håper du liker denne musikkbloggen!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits